Ex Drummer (Norsk)
Review: Basert på en historie fra den beryktede belgiske romanforfatteren Herman Brusselmans, Ex Drummer er en dyster nihilistisk ferd inn i en verden hvor tre handikappede herremenn ønsker å starte et rockeband. Den lokale bandkonkurransen nærmer seg, og Koen, Jan og Ivan ønsker å delta. Det eneste problemet er at de mangler en trommeslager. De bestemmer seg for å spørre den lokale forfatteren Dries om han vil bli med i bandet med tanke på at hans kjendisstatus kan gi dem en bedre sjangs å vinne. Siden alle medlemmene har sine egne handikapper, spør de Dries hva hans er – det viser seg at han ikke kan spille trommer. Bandet er som Motley Crew; vokalisten og gitaristen Koen er en kåt skinhead voldtektsmann med en forferdelig lesping. Bassist Jan er homofil med en lam høyre arm og et sterkt morskompleks. Rytmegitarist Ivan er en døv junkie som truer kona og barnet sitt ustanselig. Dries godtar invitasjonen til å bli med i bandet kun for egen underholdning og håper han vil få en historie ut av det. Bandnavnet blir The Feminists. Ex Drummer er fylt med fabelaktig politisk ukorrekt støtende materiale. Voldtekt, pedofili, voldsomt kvinnehat, rasisme, homofobi, døde spedbarn og incest. Absolutt noe for alle. Selv med den misantropiske holdningen og generelle trist atmosfære er det allikevel en følelse av det surrealistiske og en undertone av kullsort komedie. For eksempel scenen når Big Dick, en medlem av et rivaliserende band med et fot langt vedheng tvinger kona si til å vise sin ødelagte vagina til Dries mens de to mennene bokstavelig talt tråkker rundt i livmoren hennes mens Big Dick peker ut tunellen han har gravd ut med mammutpenisen sin. Filmen skyr ikke grafisk vold heller, spesiellt ikke i løpet av det siste kvarteret når det vises en grusom dødsscene og en ekstremt blodig voldtekt\kastrering. Ex Drummer er ganske teknisk utført og til tider visuellt overveldende. Bisarre sekvenser som den nevnt over er liksom ikke noe utenom det vanlige når Koen, den skinna voldtektsmannen bor opp-ned i det blodflekkede huset sitt. Noen scener er også spilt inn baklengs. Kameraarbeid og redigering er helt vilt, spesiellt under finalekonserten, hvor den ene sekvensen er bedre enn den andre. Det fantastiske lydsporet fortjener også å bli nevnt, filmen åpner med den fantastiske Morro Morro Land fra Lightning Bolt og fortsetter med sanger som passer til de harde bildene på skjermen. Bandene i filmen er faktisk ganske bra de også, alle har den samme lo-fi kjellerpunk-lyden, og The Feminists gjør en vill cover av DEVOs Mongoloid. En høyt imponerende spillefilm debut fra Koen Mortier og en must see for fans av syndig film.
|
         |
